Historie

Lenge før Telemarkskanalen ble bygd, brukte telemarkingene elver og vann til transport av varer og folk. Veiene i Telemark var nesten uframkommelige. Vogner med hjul var umulig å bruke flere steder.

Vanna gjorde ferdselen enklere. Prammer og båter ble brukt fram til isen la seg. I vintersesongen gikk transporten med hest over isen. Brynestein - Norges eldste eksportprodukt - ble rodd fra Dalen til Skien i flere hundre år før sluseanlegga ble bygd.

Bønder fra øvre deler av Telemark bytta og solgte produktene sine i byen. Der fikk de også tak i varer de trengte hjemme. På sin vei fra øvre deler av fylket ned til Skien og havnene måtte varene lastes over på hestekjerrer, og folk måtte ta seg fram til fots forbi fosser og stryk. En kunne bli rodd eller leie prammer, og langs vassdraget var det gjestgiverier der de reisende kunne ta inn. Strekningene over de store sjøene var delt inn i roskift.

Eksport av tømmer skapte store formuer hos sagbrukseierne i Skien. Det kunne være et stort problem at tømmer ble ødelagt og kunne bli liggende lenge i store vaser i fossene før det kunne fløtes til sagene. Enklere transport av personer og varer og lettere tømmerfløting var to av hovedgrunnene til at kanalene ble bygd. Kanalbyggingen bidro også til at en fikk bedre kontroll med vannet - flommene ble færre og flomskadene mindre.

Norsjø-Skienkanalen

Det vi kaller Telemarkskanalen i dag består egentlig av to kanaler. Norsjø-Skienkanalen er eldst. Den ble åpnet i 1861 etter en lang prosess der ulike planer ble diskutert. Norsjø-Skienkanalen har to sluseanlegg, Skien og Løveid sluser. Disse slusene forbinder Norsjø og Heddalsvann med havet.

Kanaliseringen var med på å legge grunnlaget for Norsk Hydros gjødselproduksjon på Rjukan og Notodden. Gjødsel ble frakta i lektere fram til jernbanen overtok transporten.

Norsjø-Skienkanalen er modernisert flere ganger, seinest på 1980-tallet. I dag er sluseportene laget i stål, og arbeidet foregår med maskinkraft. Moderniseringene ble gjennomført for å øke slusekapasiteten. Det var nødvendig for å møte trafikkøkningen fra industrien og persontrafikken. Norsjø-Skienkanalen hadde betydning som industrikanal helt fram til 2006 da tømmerfløtingen i vassdraget ble lagt ned.

Bandak-Norsjøkanalen

I 1892 stod Bandak-Norsjøkanalen ferdig etter fem års anleggsarbeid. På det meste jobba om lag 500 mann i kanalanlegget. Det meste av anleggsarbeidet ble gjort med håndkraft.

Langs den 17 kilometer lange strekningen mellom Ulefoss og Strengen ble det bygd 14 sluser med en samla løftehøyde på 57 meter. Slusene er fordelt på seks sluseanlegg: Ulefoss, Eidsfoss, Vrangfoss, Lunde, Kjeldal og Hogga - alle i Nome kommune. Kanalen strekker seg videre over Flåvatn, Kviteseidvatn og Bandak til Dalen. Da Bandak-Norsjøkanalen kom i drift, kunne tømmer, brynestein og passasjerer bli frakta fra Dalen til Skien og videre ut i verden mye enklere og raskere enn før.

Å lette tømmerfløtingen var en av hovedgrunnene til at Bandak-Norsjøkanalen ble bygd. Særlig skapte to kilometer med fosser og stryk rundt Vrangfoss problemer. Nå er Vrangfoss det største anlegget i hele Telemarkskanalen med sine fem slusekamre og en løftehøyde på 23 meter.

Bandak-Norsjøkanalen er ikke endret eller modernisert. Den betjenes manuelt - nøyaktig på samme måte som ved åpningen i 1892. Kanalen er et teknisk kulturminne, som er i ferd med å bli fredet.

Telemarkskanalen i våre dager

Telemarkskanalen strekker seg fra Skien til Dalen, en seilas på 105 km som løfter båten fra havet og 72 meter opp. Kanalens østre løp går opp til Notodden.

Telemarkskanalen gjør ikke lenger tjeneste som transportvei for folk og varer. Nå er kanalen et av de viktigste turistmålene i Telemark. Tre rutebåter frakter reisende mellom Skien og Dalen og Akkerhaugen og Lunde. Telemarkskanalen er også viktig for småbåttrafikken - både for turister og for Telemarks egne innbyggere som bruker kanalen som rekreasjonsområde.

Telemarkskanalen er et eldorado for padlere, og nasjonal sykkelrute nr. 2 går langs kanalen.